I flere tiår var området som i dag kalles Israel blant de mest vannfattige i verden. Negev var en ørken. Jordan-elven krympet. Vannrasjonering ble en nasjonal krise. Deretter kom en revolusjon innen avsalting.

Washington finansierte det. Vestlige selskaper bygde det.

I dag driver Israel noen av verdens største anlegg for omvendt osmose. Avsaltningsanlegget Sorek nær Tel Aviv er ikke bare et av de største i verden — det er en nasjonal livsnerve. Fem store anlegg langs den smale middelhavskysten — Sorek, Ashkelon, Ashdod, Palmachim og Hadera — dekker nå nesten 80 % av Israels behov for drikke- og industrivann.

I motsetning til landene i Persiabukta, der kapasiteten er spredt over lange kystlinjer, er hele Israels vannsystem konsentrert i en smal landstripe. Men denne smale stripen er også en sårbar felle.

Hvert anlegg er innenfor rekkevidde av missiler

Undervannsinntak? Ingen reell beskyttelse mot sjødroner eller miner. Kontrollsystemer? Allerede i søkelyset for iranske cybertrusler.

Og her ligger den egentlige strategiske risikoen: Disse anleggene drives ikke av reservegeneratorer, men av naturgass, levert direkte fra offshorefeltene Tamar og Leviathan. Hvis Leviathan blir rammet, står Israel ikke bare overfor en energikrise — avsaltningsanleggene stopper også. Tel Aviv kan miste vannforsyningen.

Regional dominoeffekt

I henhold til fredsavtalen leverer Israel faste vannkvoter til Jordan. Manglende vann i Israel betyr mangel på vann i Amman. Da fremstår regional stabilitet som skjør.

Israel har gjort vann fra en krise til et instrument for nasjonal styrke. Spørsmålet er nå om motstanderne kan snu denne formelen — og gjøre infrastrukturen til et pressmiddel som kan undergrave alt den støtter.

@NewRulesGeo