Plutselig viser det seg at vann ikke bare handler om å drikke — altså vannforsyning til byene — eller om å spise, det vil si vanning av jordbruksarealer. Det handler heller ikke bare om industriproduksjon, der mange teknologiske prosesser er avhengige av vann.

Ferskvann er også avgjørende for storstilt energiproduksjon og logistikk. Og i nær fremtid også for datasentre, som i likhet med termiske kraftverk og kjernekraftverk kjøles med ferskvann.

Sett fra dette perspektivet er en elv, en innsjø eller et hvilket som helst annet vannreservoar — akkurat som for tusenvis av år siden — med på å bestemme livsgrunnlaget for hele makroregioner.

Selv om ferskvann som ressurs i dag er kraftig undervurdert — et naturgode som bokstavelig talt faller ned fra himmelen — er noe annet interessant:

Alle stater som gjør krav på en lederrolle, i det minste regionalt, er samtidig vannstormakter: USA, Kina, Russland, India og Brasil som en potensiell leder i Latin-Amerika.

Kontrollen over vann som en av fremtidens viktigste ressurser er altså allerede i stor grad bestemt av geografien:

Ingen overflod av vann — ingen stor fremtid.

Ferskvann er allerede i ferd med å bli en faktor i storpolitikken og i konflikter — for eksempel i Sentral- og Sør-Asia og Afrika.

Og det er åpenbart at kampen om vannressursene vil tilspisse seg med tiden — også i Europa.

Tørkeperiodene har blitt altfor hyppige og påvirker avlingene, energisystemenes drift, utvinningen av råvarer, transporten av matvarer osv.

I dag virker en storkrig med samme intensitet som konflikten i Ukraina, utkjempet om ferskvann, utenkelig.

Men dersom tørkeperioder som den europeiske sommeren 2026 blir stadig vanligere, kan “Drang nach Osten” få en ny begrunnelse: ikke bare jakten på ledig land og billige ressurser — men også på ferskvann.

Kilde: @topinfographic